Etter Ari Behns tragiske selvmord første juledag 2019, fulgte det en debatt om åpenhet rundt psykiske lidelser i norsk media. Et gjentagende tema har vært åpenhet og å tørre å søke hjelp.

Men hva betyr det egentlig å være åpen, og hvorfor er det så mye stigma knyttet til psykiske lidelser? I dag, 30 mars, er det verdensdagen for bipolare lidelser. Vi ønsker å både markere den, men også ta opp åpenhet på arbeidsplassen som et tema og rette fokus mot hvorfor så mange velger å ikke være åpne.

Knekte bein og usynlig sykdom – en historie

Forestill dere to kolleger – begge er sykemeldte. La oss kalle dem John og Ted.

  • John sitter i kantinen og drikker kaffe med teamet sitt, mens de signerer gipsen hans. John knakk begge beina i en skiulykke, og han forteller kollegene om ulykken. Greta snakker om den gangen hun falt på snowboard og knakk halebeinet. De ler og utveksler historier.

John gleder seg til å komme tilbake på jobb. Alle vet hvorfor han er borte, og legene forventer at han blir helt frisk igjen.

  • Ted sitter alene i sengen sin. Ted har en alvorlig depresjon, og en udiagnosert bipolar lidelse, men han forteller ingen om det. Han vet ikke at 15-20 prosent av den voksne befolkningen vil oppleve en form for psykisk lidelse i løpet av livet, eller at studier viser at kun 13 prosent av de som har depressive symptomer søker hjelp.

Ted gruer seg til å komme tilbake på jobb. Ingen vet hvorfor han er borte, og han har femten ganger så høy sjanse for å dø av selvmord som den gjennomsnittlige befolkningen.

Hvorfor er det så vanskelig å være åpen om psykiske lidelser?

Vi har snakket med vår kollega Robert Lohne, som har vært åpen om sin bipolare lidelse i flere år, om hans erfaringer og tanker rundt åpenhet.

Robert Lohne, Head of Task Force i Easee.

– Å være åpen og fortelle om mine psykiske problemer var utenkelig i starten. Jeg tror at litt av grunnen til at det er så vanskelig, er at når du først har fortalt noen om det, så blir det litt mer ekte. Det er vanskeligere å late om alt er OK, og fortelle deg selv at alle opplever dette.

– I tillegg var jeg redd. Redd for hva venner og familie ville tenke. Etter hvert ble jeg også opptatt av hvordan det ville påvirke karrieren min. Hva ville kolleger og ledere tro? Det å få stempelet “gal” og stigmaet knyttet til psykiske lidelser og innleggelser var også en del av det. Jeg skammet meg over å være syk, og følte at det var noe jeg selv hadde skyld i.

Forskning viser at bare 3 av 10 ville intervjuet en kandidat som har hatt en psykisk lidelse

Stigma er ikke bare en følelse psykisk syke sitter med. En undersøkelse blant 1500 bedrifter i privat og offentlig sektor fra 2017 viser at bare 3 av 10 ville kalt inn en ung kandidat med en historikk innenfor psykiske lidelser – selv om kandidaten var kvalifisert.

Ledere og ansatte innenfor HR var mest bekymret for økt sykefravær og at kandidaten ville trenge tilrettelegging. Blant faktorene som studien undersøkte, var det bare 3 prosent av lederne i offentlig sektor som var redd for at kandidaten ville levere dårligere resultater, og 8 prosent i privat sektor.

Med dette i bakhodet spurte vi Robert hvorfor han valgte å være åpen om sin lidelse, og hvilke erfaringer han har gjort seg:

Åpnet seg gradvis

– I starten valgte jeg å være åpen til min leder, og mine nærmeste kolleger. Måten de reagerte på, gjorde at jeg valgte å åpne meg mer og mer. Jeg ble møtt med forståelse, omtanke, respekt og aksept. Noen av kollegene åpnet opp om sine egne utfordringer og erfaringer.

– I januar 2020 valgte jeg å skrive en kronikk i Bergens Tidende om mine erfaringer rundt åpenhet, og at det ikke bare krever noe av de som er psykisk syke – men at det også er nødvendig med aksept fra omverden. Senere valgte BT å skrive en artikkel om hva sykefravær knyttet til psykisk sykdom kostet samfunnet, med meg på forsiden. I kjølvannet av disse artiklene tok flere kontakt på sosiale medier, og takket for at jeg var åpen og fortalte om sine opplevelser. Flere følte at det var viktig at det ikke dannet seg et bilde av at psykisk syke automatisk ikke kan jobbe.

– Et av spørsmålene jeg har fått, er hvorvidt det å være åpen er noe jeg anbefaler, og hvorfor jeg har valgt å være åpen. For å svare på det siste først; for min del handlet det mest om at det var enklere. Enklere for meg selv, og for familien. Enklere i den forstand at jeg i større grad kunne fokusere på å bli bedre, i stedet for å skjule sykdommen fra omverden. Jeg kunne ta en halv dag fri når symptomene ble for store, eller når det å være på kontoret ble litt mye. Det å komme tilbake etter en innleggelse ble ikke lengre så skummelt, fordi alle visste hvorfor jeg hadde vært borte. Jeg ble møtt med omtanke og aksept.

– Når det er sagt; så tror jeg studien det refereres til snakker for seg selv. Det er vanskelig å anbefale åpenhet på generelt grunnlag. Når jeg åpnet meg hadde jeg jobbet i selskapet i 10 år, og hadde etablert meg som en sentral skikkelse. Hvis jeg hadde vært ny ville det kanskje vært annerledes. Jeg tenker derfor at det er noe man skal vurdere nøye. Jeg håper imidlertid at det en dag kan være like naturlig å fortelle om psykisk sykdom som det er å fortelle at du har brukket beina på skitur.

Hjelp oss å redusere stigma knyttet til psykiske lidelser

Kostnadene, både for de som har psykiske lidelser, og for samfunnet, er enorme. Å redusere stigma vil kunne føre til at de som har psykiske lidelser får det bedre, og det vil føre til at arbeidsgivere får tilgang på en gruppe mennesker som har med seg en viktig livserfaring.

Mange som opplever både midlertidige psykiske lidelser så vel som kroniske lidelser, kan delta i arbeidslivet med hjelp av medisiner og/eller behandling. Og sist men ikke minst; uavhengig av deltakelse i arbeidslivet – vi er alle mennesker som er verdt noe. Vi fortjener alle å ha det bra.

Trenger du noen å snakke med?

Det finnes flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning.